Dager kommer og går

Noen dager blir borte omtrent like fort som de duker opp. I går startet dagen med at det plutselig sto en kar på døren her i åttetiden. Han ville gjerne inn å montere en jordet stikkontakt til min nye varmepumpe. Jeg var for så vidt klar over at han skulle komme, men ikke at han skulle dukke opp for hanen var våknet. Når man ikke er i jobb selv mister man gjerne litt følelsen av at det haster med å komme seg opp om morgenen. Jeg åpnet derfor døren kun iført morgenkåpe. Men vi fikk i alle fall satt ham i arbeid. Han skulle jo egentlig jobbe mest ute. Det er der kontakten skal være.

Deretter  var det tid for litt avslapping før det nye pianoet skulle komme. Vi hadd bestilt det med levering. De veier jo som kjent ikke så rent lite slike pianoer. Jeg ble i grunnen litt overrasket når det bare dukket opp to karer som skulle bære det opp og inn i stuen. Men de klarte jobben fint. Etter et kvearter var det nye pianoet på plass, og det det gamle forsvunnet. Det gamle var visst fra 1940-tallet engang og har vært i konemor sin familie i flere generasjoner. De siste gangene vi har hatt besøk av pianostemmer har vi fått beskjed om at han ikke turde å stemme det opp til «kammertonen». Dvs. at han stemte tangentene i forhold til hverandre slik at det ikke låter surt, men på en slik måte at en C egentlig klinger med frekvensen til en H. Altså en halvtone under. Det var for så vidt greit nok for oss. Grunnen var at han var redd strenger eller fester skulle ryke hvis han strammet dem ytterligere. I tillegg så det ut som om det var noe myggel oppi kassen, som også hadde fåt godt tak i hammere og dempere. I det hele tatt var det vel på tide at dette pianoet ble stedt til hvile. Det låt jo greit nok for mine ukvalifiserte ører.

Det som var mest ugreit med å ha et piano som er stemt en halv tone ned var at hvis man skal spille noe annet instrument samtidig, så må også dette instrumentet stemmes ned. Nå har jeg en gitar som jeg spiller litt på. Jeg har spilt litt sammen med yngstejenten, og da måtte jeg stemme ned gitaren slik at det passet. Det er ikke en stor sak med en gitar, men jeg forestiller meg at det kunne vært et problem hvis man skulle spilt sammen med for eksempel et messingblåseinstrument. Det er ikke så aktuelt akkurat nå, men man vet jo aldri hva tiden bringer.

Når dette var ordnet med så var det igjen en åpning i programmet for dagen. Konemor var på et møte i Oslo så jeg hadde kvelden i fred med ungene. Den benyttet vi til å se en del av det vi har tatt opp av TV-programmer. Det er en veldig grei måte å se TV på. Hvis man skla se programmer live på andre kanaler enn NRK så syns jeg det er plagsomt mye reklame. Ikke bare er mengden plagsom, men de viser jo de samme reklamene i hver eneste pause. Til og med programreklamene later til å være de samme hele dagen. Det innbyr virkelig ikke til å sitte i ro gjennom reklamepusene. Dette er én av grunnene til at jeg tar opp nesten alt jeg ønsker å se slik at jeg kan spole over all reklamen.

Vi spiste en litt sen middag før vi startet, og likevel rakk vi to Ylvis’er og én Kompani Karlsen før det var tid for kveldsmat. Dette hadde vi aldri rukket hvis vi måtte vente på all reklamen. Når jeg vel hadde fått knøttene til sengs, kunne jeg derfor fortsette med å se på min favorittserie, også denne i opptak. VI har et PVR-boks fra Get, og det er veldig greit, for ellers hadde jeg neppe husket å progammere hver gang. Med en egen instilling som tar opp hver episode av en serie så går det så greit. Jeg bare setter på Serieopptak, og så er alt jeg trenger å huske å faktisk se dem.

SIden Konemor hadde valgt å ta nattoget hjem måtte jeg belage meg på a hutsje de små av gårde på skolen dagen etter, så derfor var i grunnen dagen ferdig. En akkurat passelig lite begivenhetsrik dag etter min smak.

Annonser

Panert Palehale

Min kjøkkenkrok

Neste gang jeg tar bilder på kjøkkenet skal jeg spandere å rydde først 🙂

Jeg lager som tidligere nevnt en del mat, og av og til må det noen nye utfordringer til. En ting jeg enda ikke hadde prøvd meg på (før i dag) var faktisk panering. Altså det å steke ting med brødsmuler eller andre knuste ingredienser på. Eller rettere sagt, jeg har vel prøvd det men det har aldri blitt særlig vellykket. Det typiske resultatet har vært at gaffelen ender opp som en solid klump av mel og egg og kavring, mens fisken faller fra hverandre og blir umulig å finne igjen i skålene. Men i dag hadde jeg noe fisk liggende i kjøleskapet, som noen kanskje husker at jeg fisket på søndag. Når man skal behandle fisk så er det en fordel at den har ligget i vann minst natten over. Da blir den litt fastere og faller ikke så lett i småbiter. Dessuten fant jeg i dag på at jeg skulle bruke tre forskjellige gafler. Én i hver skål i «dyppeprosessen». Det gjorde det hele mye enklere når hver gaffel kun dyppes i én ting.

Denne fiskingen min har gjort at vi har spist ganske mye fisk-naturell i en periode. Med barn som liker fiskefilét så har ikke jeg ansett dette som et problem. Men under en samtale men den eldste for en ukes tid eller to siden, kom det frem at hun begynte å bli litt lei av fisk med poteter og saus til. Vi har jo grønnsaker også selvsagt, men det var ikke poenget. Hun spiser både brokkoli, erter og gulrotrasp, så vi klager ikke. Men når det nå ble snakket om dette kom det frem at det var et ønske om litt mer variasjon på fiskefronten. En av de tingene som var savnet var panert fisk. Ikke akkurat fiskepinner, men litt større og mer fullverdige panerte fiske produkter. Så da tenkte jeg at dette måtte jeg da kunne lage selv. Dette var litt av bakgrunnen for dagens middag.

Dermed dro jeg i butikken og handlet inn egg og strøkavring. Når jeg kom hjem tok jeg fisken, som lå i vann og ventet i kjøleskapet, og la den på et papir for å tørke litt. Det er greit å bruke ekte Torky til dette, fordi det ikke går i oppløsning når det blir vått. Der fikk fisken ligge mens jeg satte på poteter og laget klar fat med hhv. mel-blanding, egg og strøkavring. Etter det jeg kan forstå er dette alt som trengs. Jeg brukte bare salt og pepper i melet i dag, men her kan man jo putte oppi annet krydder etter smak. Deretter var det bare å begynne dyppingen.

Skåler til dypping av fisk for panering

Tre skåler med ingredienser til Panering: Melblanding, egg og strøkavring.

Når fisken er kuttet i passe biter skal den først dekkes godt med melblandingen, så ligge en stund i egg, før den tilslutt trykkes godt inn med strøkavring og overføres til en stekepanne med godt med smør i. Jeg kom frem til at jeg måtte ha såpass mye smør i pannen at det kom til hele bunnen av fisken. Egenprodusert fisk er jo sjelden helt firkantet. Det blir bare tørt og rart hvis man prøver å steke fisken uten at det trekker smør inn i strøkavringen. Når fisken var kommet vel i pannen satte jeg på noen grønnsaker og startet på sausen, en Toropose. Det er greit med litt halvfabrikat når man holder på med nye ting. Den lot jeg forresten min nye venn ta seg av.

Min egen "Lille Hjelper"

Min nye venn lager saus helt på egenhånd hvis jeg bare blander ingrediensene først.

Min nye venn en en batteridrevet visp jeg fikk til min bursdag i våres. Jeg hadde frem til da ledd av konseptet og vært veldig sikker på at denslags ikke kunne funke særlig bra. Men det gjør den faktisk. Den er helt fabelaktig. Jeg bare blander fast og flytende lett sammen, og ploppser min nye venn oppi. Den har tre hastigheter, men jeg bruker den mest på den midterste. Nå kan jeg glemme hele sausen, så lenge den ikke blir veldig tykk, da, selvsagt. Selv om jeg setter platen på 5 eller 6 så svir det seg ikke i bunn. Dermed sparer jeg både tid og krefter..

Fisk under steking

Det må en del smør til for å få fin farge på paneringen.

På denne måten ble alt sammen ferdig på omtrent den tiden det tok å koke potetene. Det er liksom et mål for meg hva hverdagsmiddager angår, at alt skal bli ferdig på den tiden det tar å gjøre klar det som tar lengst tid. Da føler jeg at jeg ikke kaster bort tid. Ikke det at jeg har for lite tid, men jeg har andre ting jeg gjerne vil gjøre også: Fiske nye fisker, spille gitar, studere bridge (og spille litt bridge på nettet), for å nevne noe. Jeg sliter litt med å oppnå dette målet når jeg lager min egen pasta, men det blir ikke så langt unna da heller. Men så er det jo ikke så ofte jeg gjør det til hverdagsmiddager heller.

Mine Panerte Palehaler ble servert til familien, og de ble godt mottatt. De ble faktisk sprøe og fine, og gyldne i fargen også. Når begge jentene så på eget initiativ nevnte at fisken var god, da følte jeg at det hadde vært verdt strevet. Så nå er det bare å dra ut å fiske flere fisk som vi kan finne på andre nye ting med. Ikke at jeg helt har planlagt hva dét skulle være. Jeg får få fisken i hus først, så får vi se.

Annonser

Plenty of fish in the sea

Ja, akkurat i dag var det faktisk ikke så mange fisk i sjøen. Det har blitt en stund siden sist jeg fisket nå. Kanskje det er derfor. Med høstferie og varmepumper og pianoer haglende rundt i bevisstheten, har det blitt lite tid til å tenke på fisking. Vel hadde jeg med fiskestang i høstferien, men når det var vær til å fiske var jeg altfor opptatt med å spille biljard.

Men i dag bestemte jeg meg altså for å dra avgårde og fiske litt. Jeg tok turen til en kai i nærheten. En gammel fergekai, for å være presis. Jeg tok ikke med noe åte, for jeg får jo alltid noen sånne veldig små fisk. Da tenkte jeg at jeg kunne skjære opp en av dem og bruke den til agn. Etter en og en halv time begynte det å gå opp for meg at dette kanskje ikke var en fullt så brilliant idé som jeg først hadde hatt inntrykk av. Det var virkelig ikke noe liv nedi vannet i dag.

Oppe på land, derimot, var det et yrende katteliv. En av kattene var spesielt innpåsliten. Den lot også til å like sluken min. Den hoppet etter sluken flere ganger, og til sist ble jeg så opptatt av å ikke få katt på kroken når jeg skulle kaste, at jeg glemte å vippe av bøylen på snellen. SNAPP, sa det, og litt etter sa det «plask» et sted langt ute i vannet. Det var sluken min som landet. Det er utrolig hvor langt man kan kaste en sluk hvis man bare driter i å la den trekke på den linen som bremser så fælt.

Fortsatt ingen fisk å få. Jeg hadde ikke ork til å knyte på en ny spindel. Litt kald på hendene var jeg også blitt. Derfor tok jeg bare å skiftet ut hele snellen. På med ny ferdigspindlet snelle, ny sluk, og uti med den. Denne snellen jeg nå satte på har jeg fylt med en meget dyr line. Mener den kostet nær 400 kr, for 150 meter. Den er grønn og veldig sterk i forhold til tykkelsen. Nevmte jeg at den er veldig dyr?? Den er en fryd å kaste med. Også er den ganske dyr, sa jeg det? Eller rettere sagt; kombinasjonen av mulig maksbelastning på snøret og «kasteevne», er meget behagelig. Man kan saktens kaste langt med konvensjonell line også, bare den er tynn nok, men slik tynn konvensjonell line ryker jo hvis du nyser mens du sveiver.

Denne grønne linen er laget av noe slags kunstfiber som tvinnes og så belegges med et….. belegg. Beklager med jeg vet ikke hva. Lurer på om det er noe silikonbaserte greier. også er den dritdyr, i tilfelle jeg glemte å nevne det! I alle fall blir det tynt og ganske glatt. Hvor glatt det blir skulle jeg få opplever tre kast senere. Da fikk jeg til nok et kjempekast. Meget fornøyd sto jeg på kaien og beundret min sluks flukt gjennom luften, helt til det gikk opp for meg at linen ikke fulgte etter. Knuten hadde rett og slett slitt seg.

Nå var jeg ganske sur, så det var ikke snakk om å knyte på noen ny spindel denne gangen heller. Jeg knøt linen rett i sluken. Min siste gulrøde sluk. Så lempet jeg den uti. Lot den synke i noen minutter. Det er ufattelig dypt utenfor denne kaien.  Så begynte jeg å sveive inn. Og vips, der hadde jeg en lite pale på kroken. Den var under halvkiloet, så jeg tenkte jeg kunne bruke den til åte. Jeg skar av noen småbiter og rigget til en kort stang med befisket krok på og la agnet utfor bryggen. Men jeg fikk ikke noe på den stangen. Unntagen bunn, da, selvsagt. Hver gang jeg prøver å fiske med agn på krok, så er det en eller annen fisk som finner det for godt å trekke kroken med inn i en eller annen bergsprekk og sette den fast der. Det er helt utrolig. I dag skjedde dette to ganger, tiltross for at kaien er støpt solid helt ned til bunn etter det jeg kunne se. Ikke skjønner jeg hva det var jeg satt fast i.

Det begynte etterhvert å bli mørkt og en kar som var på vei til en buss kom bort og slo av en prat om fisk. Til slutt spurte han meg om jeg hadde stukket av. Jeg var så fokusert på fisking at jeg husket ikke at det var TV-innsamling  i dag, og svarte «det hender jo man trenger litt tid for seg selv når man har familie», med et smil. Han så litt rart på meg før han gikk. Han så seg nervøst tilbake på vei videre til bussen også. Jeg tenkte på det etterpå. Han må jo ha trodd jeg var litt tusete. Men for å ha mitt på det tørre må det opplyses at Konemor og yngstejenta var ute og gikk med bøsse, så jeg hadde jo ikke stukket av fra innsamlerne, og dermed var det vel litt forståelig at jeg ikke skjønte helt hva han mente med en gang.

Litt etter fikk jeg en liten fisk til. Fremdeles under halvkiloen. Så tenkte jeg at de to tilsammen sikkert kunne ligne på en middag hvis jeg bare kunne fange én til. Dermed sløyet jeg den nyankomne fisken og puttet den hodeløse kroppen, som nå var uten innvoller, i en pose i bagasjerommet på bilen. Jeg fant det tryggest å ha den inni bilen, for etter den første fisken jeg halte på land ble min nye venn ganske så trofast. Hodet lot jeg ligge til jeg hadde fått prikkivert den delen av fisken jeg skulle ta vare på. Men når jeg kom tilbake og skulle rydde vekk hodet og innvollene, da lå det bare litt innvoller igjen. Tarmene og den grønne dingsen som lukter vondt (alle fisker har en slik), og litt av det rare greiene som leveren er festet i, var alt som var igjen. Resten var på mystisk vis forsvunnet. Og det var min nye bestis, katten, også.

Altså den største jeg har fanget

Her er min pale på to og et halvt kilo (før sløying). Som man kanskje kan se av bildet er den nærmere 75 cm. lang.

Etter at jeg hadde stått og kastet (vekk utstyr) i litt over tre timer, ringte minsten og sa at de var ferdig med bøsseturen, og var kommet vel hjem igjen. Konemor lurte på om jeg hadde falt uti. Akkurat mens jeg snakket i telefonen nappet det i snøret igjen. Denne gangen ganske kraftig, så jeg sveiet optimistisk inn. Immaginære bilder av en pale på flere kilo seilte foran øynene mine. Jeg har faktisk fått en på to og et halvt kilo tidligere i år, ikke så langt fra der jeg stod i dag. Derfor visste jeg at det finnes store fisk i denne fjorden. Men nei, det var ikke storfisk denne gangen heller. Det var enda en sånn liten drittfisk. Akkurat like stor som de andre, var den. Jeg fatter ikke hvordan den kunne trekke så hardt i snøret. Men den kom på land og da følte jeg at hva fisking angikk, så var jeg nå fornøyd for i dag.Katten så også ut som den var fornøyd der den satt og kikket på den sprellende fisken fra betryggende avstand. Den gjorde ingen forsøk på å stikke av med fisken min heldigvis.

Dermed pakket jeg sammen sakene og dro hjem for å filétere gullfiskene mine. Når man har barn som liker fiskefilét i huset, så gjør man en innsats for ikke å sørge for at de får  noen motforestillinger mot fisk. Så lenge de spiser fisken når jeg garanterer at den er beinfri, så er jeg i grunnen fornøyd. Filéteringen gikk greit, så nå har jeg ca. 400g ren, skinnfri fiskefilét i kjøleskapet. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den enda. Mesteparten er for tynt til at det er noe å servere. Kanskje det blir noen fiskekaker av det senere i uken. Det får vi komme tilbake til.

Annonser

Ta det piano

Med to jenter (10 og 12) i huset som begge spiller piano, stilles det visse krav til instrumentet. Ganske kort tid etter at den eldste begynte, arvet vi et gammelt piano. Ja, nå fikk jeg det jo til å høres ut som en fantastisk tilfeldighet. Men det var planlagt. Vi fikk pianoet fordi hun begynte å spille. Det viste seg fort at hun var litt av et talent også. Året etter begynte den yngste å spille også. Og jammen var hun flink hun også. Det ble fort vakre små melodier som kom trillende ut i stuen vår. Etterhvert ble melodiene lengre og lengre, men også vanskeligere å lære. Spesielt den eldste har slitt litt med motivasjonen i et par år nå. Merkelig nok virket det som om det var ett bestemt stykke som tok knekken på hennes spilleglede. Det samme stykket var også en milepel i hennes «karriære», nemlig Til Elise. Jeg har hørt andre jevnaldrende elever spille dette stykket, eller hakke seg gjennom det, men de fleste kutter ut det krevende midtpartiet. Min lille stjerne spilte HELE Til Elise med stor iver og ned en jevnhet og flyt jeg enda har tilgode å høre fra noen barnepianist. Til og begynne med. Så ble hun plutselig lei.

Det gikk flere år før hun fant igjen noe vi kan kalle interesse for å spille på eget initiativ. Hun har fortsatt å spille under vennlig påtrykk fra Konemor, men noen særlig spilleglede har ikke vært lett å få øye på. Likevel må jeg jo si at det er imponerende hva hun har klart å lære av stykker. Et utall av etyder og svisker ledet etterhvert frem til noe jeg vil kalle den neste milpælen; The Entertainer. Du vet, den fra filmen Stikket (the Sting). Senere var hun innom et annet stykke som jeg oppfatter som krevende, nemlig Alla Turka. Et riktig festelig stykke som av en eller annen grunn alltid gir meg assosiasjoner til Zorbas Dans. Men det er visst noe med slike lange stykker som gjør at hun blir litt lei. Det tar for lang tid å spille. Ikke at hun selv ikke liker å spille lenge, men det virker som om hun på et vis føler at publikum ikke liker så lange stykker; at hun ikke er verdt så stor andel av tiden på en konsert, eller noe slikt. Ikke vet jeg. En sur 12-åring er ikke altid så lett å få noe fornuftig ut av. I det siste ser det heldigvis ut til at trenden holder på å snu tilbake igjen. Nå hender det rett som det er at hun setter seg til pianoet på eget initiativ. Noe som gleder oss foreldre stort. Ikke noe er verre enn å se sine avkom skusle bort sine talenter.

Den yngre pianohelt i familien spiller mange av de samme stykkene som storesøsteren har vært gjennom, men hun har hittil droppet de aller lengste. Pianohelt d.y. har foreløpig slått seg mye til ro med å spille filmmusikk. Og det er ikke noe galt i det. Det er såvisst krevende nok. Vi har vært innom en god del forskjellig. Noen eksempler; Pirates of the Caribbean, Pink Panther og Laputa – Himmelslottet. Nå for tiden spiller hum ABBA. Det er artig å høre på i alle fall, selv om jeg ikke helt vet om det er veldig utfordrende. Jeg har jo ikke så mye greie på pianospilling. Hun har visst stor glede av det selv også, etter det jeg forstår.

Vel…. Med disse to spillussene i huset så var det nå kommet til en ende for vårt gamle, arvede piano. Vi har prøvd å få det stemt et par ganger, men pianostemmeren har aldri villet prøve å stemme det riktig etter kammertonen. Dvs. at når man på vårt piano trykker ned C-tangenten, så klinger den med frekvensen til en H, altså en halvtone under. Han var rett og slett redd for at strenger og skruefester skulle ryke i stor stil. Det var nok ganske «gåent» allerede når vi ovvertok det, dette pianoet. Jeg tror det er litt angrepet av muggsopp også. I alle fall er det noen merkelige flekker og et rart belegg på saker og ting oppi klangkassen.

Som om ikke følelsen i min lommeboklomme var lett nok etter innkjøp av varmepumpe tidligere i uken, så måtte vi altså ut å skaffe til veie et nytt piano. Jeg haddde ikke så veldig lyst å kjøpe et på Finn.no, for jeg har ikke peiling på hvordan man avgjør om et piano er av god kvalitet, eller om det er i god stand. Dessuten skal jo det nye fraktes inn og det gamle fraktes ut, og så må det nye pianoet stemmes, og så ruller tusenlappene ut av vinduet likevel. Like greit å få alt ordnet i en pakkepris. Dermed gikk turen til Smørsgate, og etter litt om-og-men ble vi eiere av et brukt akustisk Yamaha-piano med 5 års garanti og 2 års innbytteopsjon. Lommeboklommen truet med å fly avgårde med både buksen og meg idet prisen ble presentert: 22.000. Jeg er ganske overbevist om at dette har vært vår dyreste uke noensinne. Ja, unntagen de to gangene vi har kjøpt bolig og de to siste gangene vi kjøpte bil, selvsagt.

Varmepumpe

For en tid tilbake bestemte vi oss for at vi nok burde investere i en varmepumpe. Men jakten på en sådan har liksom ikke helt tatt av. Når vi i forrige uke bestemte oss for å gjøre en innsats, ble det litt fortgang i sakene. Vi kontaktet et firma ved navn Godt & Varmt, samt at vi dro på Coop OBS! Bygg for å sjekke priser. Kort fortalt kan jeg si at på OBS! hadde de rimelige pumper men ingen som kunne svare på hvordan de forskjellige pumpene var i forhold til hverandre rent kvalitetsmessig. Vi ble tilbudt Panasonicpumper på 5 eller 6,5 kW, begge til 13000. Vi fant også en Toshiba pumpe på 6,5 kW til 18000. Men det irriterte meg fremdeles aldri så lite at den ansatte på OBS! ikke kunne si noe om hvorfor den ane kostet nesten 40% mer enn den andre. Vi ble anbefalt å ringe det eksterne selskapet som monterer pumpene for OBS!.

Vi hadde allered bestemt oss for at vi nok måtte ha en varmepumpe på 6,5 kW for å dekke vårt behov uten at den står og går på høy  effekt mesteparten av tiden. Dette er viktig av flere grunner. Først og fremst mistenkte jeg at jevnt høy effekt ville gjøre levetiden til pumpen betydelig kortere. Dette er sunn fornuft, og mistanken ble også underbygget av fagfolk når vi startet nærmere undersøkelser. I tillegg kommer vårt spesielle problem, nemlig at vi har en innebygget garasje uten isolasjon, rett under stuen. Dermed blir det ganske så gulvkaldt her. Den typiske situasjonen har vært at vi har et par og tredve grader oppunder taket, mens vi sitter og fryser på føttene foran fjernsynet. Tanken er nå at det skal bli litt mer sirkulasjon i luften slik at i alle fall noe av den oppvarmede luften kommer ned mot gulvet. Vi kunne kanskje løst dette med en vanlig vifte også, men jeg syns det ser litt harry ut med takvifte i stuen. Unnskyld til de som har en. Den tredje faktoren er at jeg er støysensitiv. Ikke bare blir jeg utrolig irritert av summelyder og lignende. Jeg blir faktisk utmattet av det. Tidligere har jeg for eksempel rigget opp en PC i garasjen, og fått mange rare spørsmål om hva jeg skal med PC der. Grunnen var bare at jeg trengte en PC som alltid var på, og jeg orket rett og slett ikke å ha det i et av de rommene jeg skal oppholde meg i. På denne bakgrunn blir det viktig at vi kan kjøre varmepumpen på litt lavere gir.

Når vi så  hadde bestemt størrelsen/kraften, så sto det altså mellom Toshiba, Panasonic og en modell fra Mitsubishi. Mitsubishi har tidligere oppnådd gode testresultater, men den var enda noe dyrere enn Toshibapumpen, fremdeles uten at noen hos OBS! kunne forklare hvorfor. Dermed var jeg klar til å ringe til montørfirmaet. Vi fikk oppgitt at firmaet heter Vestenergi, og nummer fant vi via 1881-app på mobilen. Problemet var bare at der var det ingen svar å få. Jeg prøvde flere ganger, også dagen etter, men ingen tok telefonen. Dermed måtte jeg til å sjekke produktark og fabrikkspesifikasjoner selv. En ting som tidlig ble klart var at pumpene fra Panasonic hadde veldig lav «effektfaktor». Faktisk så lavt som 3. Det vil si at for hver kW du bruker, får du 3 igjen i effektiv oppvarming tilsvarende hvis du bruker panelovner. Toshiba sin pumpe kunne skilte med en effektfaktor  nær 5.

Før vi dro på OBS! hadde vi som nevnt vært i forbindelse med Godt & Varmt, som også hadde vært på gratis befaring hjemme hos oss. De anbefalte med en gang en 6,5 kW pumpe fra Toshiba, og anbefalte også en plassering inne som virket fornuftig. Vi fikk først en pris på 22000, men etter at jeg oppdaget at OBS! nylig hadde tatt samme pumpen inn i sitt sortiment til 18000, ble vi enige om en pris på 20000.

Det er jo en interessant vurdering som gjelder mange andre områder også dette med spesialist vs. billigkjeder. Blir det moralsk riktig å gå til en spesialist og be om råd, for så å løpe rett til en billigkjede og kjøpe produktet? Dette er vel den beste måten å sikre seg at alle spesialister må legge ned. Man kan argumentere med at spesialisten ikke burde gi råd gratis, men likevel. Vi endte i alle fall med å kjøpe varmepumpe fra en spesialist til en noe høyere pris. Dermed fikk vi den installert to dager senere. OBS! advarte oss om at vi sannsynligvis ville måtte vente minst en måned på montering. Det er jo greit å bli ferdig med det.

Nå står det (eller henger det) altså en varmepumpe nede i stuen. Den gir god jevn varme,  og omtrent alt annet av varmekilder i huset er nå slått av. Så får vi se da, om to måneder når neste strømregning kommer, om vi har spart noe strøm. Jeg har i alle fall en veldig lett følelse i lommeboklommen akkurat nå.

Pasta Carbonara

Det er jo typisk at med en gang jeg starter en blogg så får jeg svært mye å gjøre. Defor ble det litt tid mellom første og andre innlegg. I alle fall så tenkte jeg å legge ut oppskriften på  en middag jeg laget for noen dager siden.

Ungene er glad i en rett ved navn Pasta Carbonara. Dette er i grunnen bare pasta med hvit saus, bacon og pepper. Navnet betyr Trekullmakerens Pasta. Det er litt ulike oppfattelser av hvordan den har fått dette navnet, men jeg heller i retning av den forklaringen som hevder at det er den rikelige mengden nykvernet sort pepper som ligner på kullstøv.

Vi var en tur i Italia i sommer, og der var Spaghetti Carbonara med på de fleste menyer. En av de første dagene ville de små ha denne retten som de følte at de kjente. Etter en stund kom maten på bordet og vi kunne begynne å spise. Da spurte Konemor ungene om maten var god. Svaret lød: Jaaa, den er ok, men Pappa sin er bedre. (!!!) Det er første gang det har gledet meg at ungene ikke er fornøyd med maten 🙂 Forøvrig må jeg si at det var stor variasjon i kvaliteten på maten. Vi var i området rundt Gardasjøen, og vi opplevde alt fra faktastisk til meget skuffende kvalitet. Ved én anledning er jeg overbevist om at jeg ble servert en opptint pizza. Jeg måtte tømme den for vann før jeg kunne begynne å spise. Det meste vi fikk var ok, men det var skuffende langt mellom høydepunktene. Stotlheten rundt dette med mat har tydeligvis avtatt noe siden sist jeg var i Italia.

Uansett opphav så er det en billig og enkel rett som i all hovedsak er ferdig på den tiden det tar å koke pastaen. Litt lenger tid tar det hvis man lager pasta selv. Det hender det at jeg gjør, men denne gangen hadde jeg ikke tid (eller krefter) til det, så da brukte jeg en pakke Jacobs Utvalgte Fullkorn Pennoni. Denne har en oppgitt koketid på 8-10 minutter, men jeg har erfart at dette er noe i korteste laget. Hvis man ikke ønsker knekkelyder når man tygger bør den kokes i minst 13-15 minutter. Ettersom det er snakk om fullkornpasta er det ikke så farlig om den kokes litt for lenge heller.

Jeg brukte denne gangen (til en familie på fire):

  • 500g pasta (Jacobs Utvalgte Fullkorn Pennoni)
  • To pakker skogsbacon (tilsammen 800g)
  • En god klatt med smør
  • To toppede spiseskjeer hvetemel
  • En boks matfløte
  • Ett fedd hvitløk
  • En snei med Norvegia hvitost
  • Et par desiliter lettmelk
  • Minimalt med salt
  • Masse nykvernet sort pepper

Hvit saus lager man enklest ved å røre ut melet i smeltet smør, og deretter tilsette fløten. Når denne blandingen begynner å bli varm vil melet begynne å løse seg opp. Ettersom det er blandet med smør unngår man klumper. Når melet løser seg opp blir blandingen veldig tung og det er stor fare for at det svir seg hvis man ikke rører hele tiden. Når fløten nærmer seg kokepunktet er det tid for å spe med melk til man får den konsistensen man ønsker. Sausen skal være tykk, men ikke grøt. Hvis man har mye ost i vil den også tykne en god del når det blir avkjølt, så det er fullt mulig å oppnå et vellykket resultat selv med en ganske skvipete saus.

Bacon stekes ved siden av, og fettet som renner av kan man helle oppi sausen. I så fall skal man være veldig forsiktig med å tilsette salt i sausen. Brukes skogsbacon vil det ikke bli noe særlig fett i stekepannen, så da må man ha i litt salt. Jeg bruker generelt lite salt, men det blir jo et spørsmål om smak og helse så det får være opp til hver enkelt å vurdere mengden her. Bare husk på at bacon er ganske salt i seg selv.

På et eller annet tidspunkt må man også huske å tilsette hvitløk og rikelig med kvernet sort pepper. Det er ikke så nøye når, bare det får tid til å bli utkokt. Hvitløken kan forresten gjerne tilsettes mens man smelter smøret. Den finhakkes eller presses.

Som med alle sauser basert på mel, så må også denne koke en stund for å bli kvitt «melsmaken». Et par minutter holder. Når melsmaken er borte kan man putte i litt ost hvis man har. Dette gjør sausen litt tykkere også, så det kan jo være en redning hvis den er blitt litt tynn. Når Pastaen er ferdig kokt og vannet er slått av, helles sausen over pastaen og røres inn. Målet er nå at sausen skal feste seg på pastaen og gjerne også trenge litt inn i denne. Det er derfor viktig at man IKKE har noe fett på pastaen før sausen kommer oppi. Det vil også være dumt å skylle pastaen i kaldt vann. På grunn av dette er det absolutt en fordel at sausen er ferdig før vannet helles av pastaen. Ellers vil det fort bli bare en stor klump av pastaen.

Når sausen er jevnt fordelt puttes baconbitene oppi og det røres lett før det toppes med litt nykvernet sort pepper (og kanskje et par fine baconbiter på toppen og noen friske basilikumsblader fra vinduskarmen). Nyrevet parmesanost er godt tilbehør. Hvis det blir litt lite mat kan man servere noe brød til. Jeg anbefaler ikke akkurat å bruke kneipp, men det meste funker. Særlig godt er det med fint oliven brød.

Mitt første blogg innlegg

Ja, så var jeg på nett med blogg. Hvem skulle ha trodd det ville skje? Ikke jeg! Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg skal skrive om her, men jeg antar det vil bli litt av hvert, og litt om helt andre ting. Litt om meg selv:

I 1985 (circa) var jeg for første gang med å spille Bridgei en klubb. Siden har jeg vært hektet og har spilt i klubb så sant jeg har klart å oppdrive en makker. Det har blitt noen år uten Bridge nylig, men jeg er nå på nytt en aktiv Bridgespiller.

Passelig ugjenkennelig bilde
Sånn som dette ser jeg ikke ut til vanlig, men det er meg og bildet er ikke modifisert

I 1991 begynte jeg på Ingeniørhøgskole. Jeg rakk akkurat å fullføre denne i 1994 før jeg mistet følelsen i den ene foten. Et halvt år senere viste det seg at det var Multippel Sklerose jeg var rammet av. Jeg tok med meg 10 år i arbeidslivet før jeg måtte legge inn årene og innrømme at nok var nok. Hvis jeg skal ha et liv utenom jobb, så kan jeg ikke ha en jobb.

Så lenge jeg kan huske har jeg interessert meg for å lage mat. Som barn var det stort å kunne lage sine egne pannekaker når min enslige mor var på jobb. Matlaging er nå mer enn en hoby ettersom jeg lager mat daglig til min familie. Det er vel bare rimelig at det er meg som lager middag i og med at jeg er hjemme hele dagen mens konemor er ute og gjør karriære. Noen dager blir det avansert mat, og andre dager blir det ingen mat. Innimellom blir det suppe. Et av de store problemene jeg har i forhold til matlaging er at jeg har to barn som ikke altid er like interesserte i å smake på nye ting.

Jeg driver også og fisker jevnlig, noe som sparer meg for en del utgifter når nevnte familie skal mates. Jeg har ikke båt. Ikke er jeg så sikker på at jeg vil ha det heller. Jeg trives godt på et svaberg eller en kai med kastestangen i hendene. Jeg kan gjerne fiske fra båt, men da blir det litt anderledes. Jeg liker roen jeg får ved å stå på land. Dessuten er det jo mye enklere.