Plenty of fish in the sea

Ja, akkurat i dag var det faktisk ikke så mange fisk i sjøen. Det har blitt en stund siden sist jeg fisket nå. Kanskje det er derfor. Med høstferie og varmepumper og pianoer haglende rundt i bevisstheten, har det blitt lite tid til å tenke på fisking. Vel hadde jeg med fiskestang i høstferien, men når det var vær til å fiske var jeg altfor opptatt med å spille biljard.

Men i dag bestemte jeg meg altså for å dra avgårde og fiske litt. Jeg tok turen til en kai i nærheten. En gammel fergekai, for å være presis. Jeg tok ikke med noe åte, for jeg får jo alltid noen sånne veldig små fisk. Da tenkte jeg at jeg kunne skjære opp en av dem og bruke den til agn. Etter en og en halv time begynte det å gå opp for meg at dette kanskje ikke var en fullt så brilliant idé som jeg først hadde hatt inntrykk av. Det var virkelig ikke noe liv nedi vannet i dag.

Oppe på land, derimot, var det et yrende katteliv. En av kattene var spesielt innpåsliten. Den lot også til å like sluken min. Den hoppet etter sluken flere ganger, og til sist ble jeg så opptatt av å ikke få katt på kroken når jeg skulle kaste, at jeg glemte å vippe av bøylen på snellen. SNAPP, sa det, og litt etter sa det «plask» et sted langt ute i vannet. Det var sluken min som landet. Det er utrolig hvor langt man kan kaste en sluk hvis man bare driter i å la den trekke på den linen som bremser så fælt.

Fortsatt ingen fisk å få. Jeg hadde ikke ork til å knyte på en ny spindel. Litt kald på hendene var jeg også blitt. Derfor tok jeg bare å skiftet ut hele snellen. På med ny ferdigspindlet snelle, ny sluk, og uti med den. Denne snellen jeg nå satte på har jeg fylt med en meget dyr line. Mener den kostet nær 400 kr, for 150 meter. Den er grønn og veldig sterk i forhold til tykkelsen. Nevmte jeg at den er veldig dyr?? Den er en fryd å kaste med. Også er den ganske dyr, sa jeg det? Eller rettere sagt; kombinasjonen av mulig maksbelastning på snøret og «kasteevne», er meget behagelig. Man kan saktens kaste langt med konvensjonell line også, bare den er tynn nok, men slik tynn konvensjonell line ryker jo hvis du nyser mens du sveiver.

Denne grønne linen er laget av noe slags kunstfiber som tvinnes og så belegges med et….. belegg. Beklager med jeg vet ikke hva. Lurer på om det er noe silikonbaserte greier. også er den dritdyr, i tilfelle jeg glemte å nevne det! I alle fall blir det tynt og ganske glatt. Hvor glatt det blir skulle jeg få opplever tre kast senere. Da fikk jeg til nok et kjempekast. Meget fornøyd sto jeg på kaien og beundret min sluks flukt gjennom luften, helt til det gikk opp for meg at linen ikke fulgte etter. Knuten hadde rett og slett slitt seg.

Nå var jeg ganske sur, så det var ikke snakk om å knyte på noen ny spindel denne gangen heller. Jeg knøt linen rett i sluken. Min siste gulrøde sluk. Så lempet jeg den uti. Lot den synke i noen minutter. Det er ufattelig dypt utenfor denne kaien.  Så begynte jeg å sveive inn. Og vips, der hadde jeg en lite pale på kroken. Den var under halvkiloet, så jeg tenkte jeg kunne bruke den til åte. Jeg skar av noen småbiter og rigget til en kort stang med befisket krok på og la agnet utfor bryggen. Men jeg fikk ikke noe på den stangen. Unntagen bunn, da, selvsagt. Hver gang jeg prøver å fiske med agn på krok, så er det en eller annen fisk som finner det for godt å trekke kroken med inn i en eller annen bergsprekk og sette den fast der. Det er helt utrolig. I dag skjedde dette to ganger, tiltross for at kaien er støpt solid helt ned til bunn etter det jeg kunne se. Ikke skjønner jeg hva det var jeg satt fast i.

Det begynte etterhvert å bli mørkt og en kar som var på vei til en buss kom bort og slo av en prat om fisk. Til slutt spurte han meg om jeg hadde stukket av. Jeg var så fokusert på fisking at jeg husket ikke at det var TV-innsamling  i dag, og svarte «det hender jo man trenger litt tid for seg selv når man har familie», med et smil. Han så litt rart på meg før han gikk. Han så seg nervøst tilbake på vei videre til bussen også. Jeg tenkte på det etterpå. Han må jo ha trodd jeg var litt tusete. Men for å ha mitt på det tørre må det opplyses at Konemor og yngstejenta var ute og gikk med bøsse, så jeg hadde jo ikke stukket av fra innsamlerne, og dermed var det vel litt forståelig at jeg ikke skjønte helt hva han mente med en gang.

Litt etter fikk jeg en liten fisk til. Fremdeles under halvkiloen. Så tenkte jeg at de to tilsammen sikkert kunne ligne på en middag hvis jeg bare kunne fange én til. Dermed sløyet jeg den nyankomne fisken og puttet den hodeløse kroppen, som nå var uten innvoller, i en pose i bagasjerommet på bilen. Jeg fant det tryggest å ha den inni bilen, for etter den første fisken jeg halte på land ble min nye venn ganske så trofast. Hodet lot jeg ligge til jeg hadde fått prikkivert den delen av fisken jeg skulle ta vare på. Men når jeg kom tilbake og skulle rydde vekk hodet og innvollene, da lå det bare litt innvoller igjen. Tarmene og den grønne dingsen som lukter vondt (alle fisker har en slik), og litt av det rare greiene som leveren er festet i, var alt som var igjen. Resten var på mystisk vis forsvunnet. Og det var min nye bestis, katten, også.

Altså den største jeg har fanget

Her er min pale på to og et halvt kilo (før sløying). Som man kanskje kan se av bildet er den nærmere 75 cm. lang.

Etter at jeg hadde stått og kastet (vekk utstyr) i litt over tre timer, ringte minsten og sa at de var ferdig med bøsseturen, og var kommet vel hjem igjen. Konemor lurte på om jeg hadde falt uti. Akkurat mens jeg snakket i telefonen nappet det i snøret igjen. Denne gangen ganske kraftig, så jeg sveiet optimistisk inn. Immaginære bilder av en pale på flere kilo seilte foran øynene mine. Jeg har faktisk fått en på to og et halvt kilo tidligere i år, ikke så langt fra der jeg stod i dag. Derfor visste jeg at det finnes store fisk i denne fjorden. Men nei, det var ikke storfisk denne gangen heller. Det var enda en sånn liten drittfisk. Akkurat like stor som de andre, var den. Jeg fatter ikke hvordan den kunne trekke så hardt i snøret. Men den kom på land og da følte jeg at hva fisking angikk, så var jeg nå fornøyd for i dag.Katten så også ut som den var fornøyd der den satt og kikket på den sprellende fisken fra betryggende avstand. Den gjorde ingen forsøk på å stikke av med fisken min heldigvis.

Dermed pakket jeg sammen sakene og dro hjem for å filétere gullfiskene mine. Når man har barn som liker fiskefilét i huset, så gjør man en innsats for ikke å sørge for at de får  noen motforestillinger mot fisk. Så lenge de spiser fisken når jeg garanterer at den er beinfri, så er jeg i grunnen fornøyd. Filéteringen gikk greit, så nå har jeg ca. 400g ren, skinnfri fiskefilét i kjøleskapet. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den enda. Mesteparten er for tynt til at det er noe å servere. Kanskje det blir noen fiskekaker av det senere i uken. Det får vi komme tilbake til.

Annonser