Five outta six ain’t bad

En av mine hobbyer er kortspillet Bridge. Jeg har vært opptatt av dette spillet så lenge jeg kan huske. Selv før jeg kunne selve spillet husker jeg at de voksne satt og spilte Bridge når vi små måtte gå til sengs. Det var stort sett når vi var på besøk hos mine besteforeldre på min far sin side at det ble spilt noe i det hele tatt. Det er den siden av familien som er skyld i min spillegladskap. Jeg lærte utrolig mange forskellige spill når vi var der, og når jeg var hos min far også selvsagt. Men når vi fikk lære nye spill var det altid festlig å komme ut til besteforeldrene og prøve dem ut. Min bror og jeg gikk veien gjennom kortspillenes verden med stor iver. Vi begynte med helt enkle spill som Gammel Jomfru, Go Fish, Syveren, Lygeren og Vri Åtten, og progresserte via mer avanserte spill som Rørerakkar, Canasta, Casino, Mattis og Amerikaner. Noen av disse spillene har jeg dessverre glemt nå, men jeg husker likevel hvor stor gleden var over å bli godtatt i gjengen når disse skulle spilles. Bare for å ha nevnt det; vi har siden også forsøkt oss på et spill ved navn Pinochle, men på dette tidspunktet var vi allerede solgt til Bridgen.

Men Amerikaner og Mattis manglet fremdeles noe. Det var fremdeles ett spill vi var utelukket fra. Ett spill som de voksne aldri begynte med før vi ble forvist. Av og til følte vi at vi ble sendt litt tidligere til sengs enn vanlig FORDI de voksne skulle kose seg med dette spillet. Det som mangler i Amerikaner og Mattis er; de er ikke Bridge. Gleden var derfor stor hos oss små når min far *endelig* tok initiativ til å begynne å lære oss å spille Bridge. Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var, men jeg må ha vært rundt tolv tror jeg. Vi begynte med det gode gamle meldesystemet som heter Vienna. Og kun en veldig basic variant av dette. Siden gikk vi over til Goren, og etter dette har min bror og jeg prøvd oss på diverse meldesystemer som Presisjonskløver, Sjenken og Naturlig, men problemet har alltid vært det samme; vi var ikke flinke nok til å spille. Meldinger er én ting, men man skal jo klare det man melder også.

Hva kortspill gjelder så er det ingenting som slår Bridge. Mange påstår at Poker er kortspillet over alle kortspill. Kortspillet med stor K, for å si det slik. Og da er det vel spesielt Texas Hold’em som trekkes frem som det store. Dette er selvsagt bare tøys. Hvem som helst kan spille poker. Til og med Aylar spiller poker. Det påstås at når man spiller poker så er det ikke kortene man spiller, men motspillerne. Og så setter folk seg ned og pugger sannsynligheter og slikt for å bli gode. Problemet er bare det at når du sitter der med «all in» så hjelper det deg fint lite om sannsynligheten tilsier at du skulle vunnet. Den store svakheten i poker er, etter min mening, at du ofte ender med å satse alt på én hånd. Og når det kanskje koker ned til ett enkelt kort så er det ikke evner det står på. Man kan i beste fall si at poker er et spill der man prøver å bløffe motstanderne til å kaste sine penger til deg når du føler deg sikker på å vinne, men da er det jo ikke et kortspill i det hele tatt. Sannsynlighet er egentlig bare interessant hvis du skal gjøre noe mange ganger.

I «gamle dager», hos besteforeldrene mine spilte vi Contract Bridge. Dvs at de som får de beste kortene har best mulighet til å score poeng, og dermed vinne spillet. Tilsvarende Amerikaner, for de som kan dét. Selve spillet foregår på mye samme måten som i Amerikaner. Bare at man har fast makker, og man sitter alltid tvers over bordet fra denne. Når man er ferdig å melde legger makker til den som skal spille ned sin hånd på bordet og lar spilleføreren styre kortene. Dermed er det fortsatt et spørsmål om hell med kortene. Så hvordan får man så fjernet «hell og lykke» faktoren? Jo, man tar 14 par med spillere, fordeler dem på 7 bord, og så lar man alle syv bordene spille de samme kortene. Så lager man et score-system som ikke er avhengig av hvor mange poeng man oppnår i selve spillet, men derimot hvor mange poeng man får i forhold til de andre som satt med samme kort. Nå er nesten alt som har med hell fjernet. Dette heter Duplicate Bridge.

For noen var dette enda ikke nok. Eller kanskje de ikke syns at det var nok å bare spille to på hvert lag. Dermed fant man opp lag-konkurranser. Et lag består vanligvis av opp til seks spillere og en lagkaptein, men i noen serier tillates det fler eller ferre spillere på et lag. Selv har jeg aldri spillt lagbridge før nå i høst. Jeg har alltid hatt lyst til å komme meg ut av klubben og prøve på større beite, men av forskjellige grunner har det aldri blitt noe av. Min bror og jeg var aldri gode nok, og når jeg i en periode hadde en veldig god makker, så viste det seg at han overhodet ikke var interessert i å bruke mer enn én kveld i uken på Bridge.

I høst har jeg endelig blitt invitert til å delta på et lag. Vi er fem stykker på laget vårt. Lagkamper foregår ved at to par er aktive for hvert lag av gangen. Stolene rundt bordet kalles Nord, Sør, Øst og Vest, og da er det slik at vårt ene par skal sitte Nord-Syd på det ene bordet, mens det andre paret vårt sitter Øst-Vest på det andre bordet. Så får begge bordene de samme kortene å spille, og så sammenligner man scoren etterpå. Dette betyr i praksis at hvis jeg og makker får kjempekort, så har det andre paret på vårt lag drittkort. Hvis jeg og makker melder at vi vil ta 10 stikk med hjerter som trumf, så må man regne med at motstandene melder det samme på det andre bordet slik at det likevel gjelder å spille så bra som mulig. Du blir hele tiden målt mot hva andre får til med de samme kortene. Dermed er det ikke så mye flaks igjen i spillet. Nå handler det om å beregne sjansene slik at du får prøvd så mange sjanser som mulig med så høy sannsynlighet for å lykkes som mulig.

Kanskje jeg skriver en innføring i Bridge senere, men for denne gangen vil jeg bare avslutte med å nevne at vi i helgen spilte 6 kamper á 16 spill. Altså 96 spill. Da blir det også en utholdenhetsprøve. På slutten følte jeg meg rimelig tom i hodet. Vanligvis pleier jeg å ta meg noen pils på fredags- og lørdagskveldene. Det droppet jeg denne helgen. Vi klarte i alle fall å vinne fem av de seks kampene våre, så vi var i og for seg godt fornøyde. Det var bare litt irriterende at vi vant med 3-5 poeng i de vi vant, mens vi tapte med 12 eller noe slikt, i den vi tapte. Dermed endte vi opp bare litt over null. Men det er jo 4. divisjon vi spiller i, så vi må jo passe på at vi ikke rykker opp!

Annonser